8 mars - Kvinnestemmer vi sjeldent hører

Kvinner – datter, ungdom, partner, søster, mor – og pårørende

8 mars hører vi stemmer fra kvinner(og menn) som kjemper for mange ulike saker og for bedre likestilling. Men ikke alle stemmene kommer i media og ikke alle blir hørt eller har noen til å tale sin sak.

TIL NOU Kvinnehelseutvalget 2023 utlyste Pårørendealliansen tekster som kunne vise hvordan det er å være kvinne og pårørende, uansett til eller for hvem. Vi oppfordret til å skrive om hvordan det er og hvordan det preger kvinners livsfaser på ulike måter.

-Helse, bekymringer, ungdomstid, arbeidsliv, å kjempe en evig kamp, å bli hort, og å bli sett - eller oversett.

I anledning Kvinnedagen 2024 gjengir vi noen av innleggene vi fikk som ble samlet i heftet "Kvinnestemmer når livet vender" utgitt 8 mars 2023.

Fordi disse stemmene fortjener også å bli hørt

Kvinne – barne- og ungdomstid med mor med psykisk lidelse

"«Jeg har vært pårørende siden jeg så dagens lys.

Min mor levde med alvorlig psykisk sykdom, og hun var mye plaget i hele sitt liv. Dette har påvirket meg mye opp igjennom årene, men samtidig gitt meg et unikt syn på verden. Vi måtte tidlig trå til og delta hjemme for å få hus og hjem til å gå rundt, ofte på bekostning av andre ting. Jeg husker også at det var veldig tøft å besøke mamma på sykehus. Det tøffeste var likevel da hun plutselig etter to år kom hjem igjen, og vi skulle gå tilbake til å «bare» være barn. Vi ble etter hvert vant med å se etter tegn på at mamma ble dårlig, for det var bare snakk om tid. Psykisk helse har alltid vært et stort tabu, og familien snakket aldri om mammas sykdom. Vi barna måtte klare oss som best vi kunne selv uten noen form for oppfølging.

«Flink pike» syndromet har dessverre fulgt meg hele livet, selv etter at jeg flyttet hjemmefra. Så å si alle deler av livet mitt ble preget av de utfordringene jeg møtte tidlig i livet. Jeg har aldri vært flink til å stå opp for meg selv, og ble egentlig vant til å være litt «usynlig». Jeg har måttet gå mange runder med meg selv for å prioritere meg selv og min egen psykiske helse. Jeg valgte også en utdanning innen omsorgsyrket for å søke svar. I 2015 deltok jeg for første gang på løvetannmarsjen i Stavanger, og ble imponert over varmen jeg møtte der. I dag driver jeg interessepolitisk arbeid for en arvelige og sjelden diagnose. Jeg tror at Kunnskap er nøkkelen, kunnskap om psykisk helse, om sjeldne diagnoser, og samarbeid via nettverk. Jeg vil også rette en spesiell takk til Ingrid Kristiansen for det hun tidligere har delt om «mental trening». Nå har jeg ikke deltatt i løp i idrettssammenheng, men livet er også et løp, og hennes ord ble viktige for meg og min psykiske helse.!

Kvinne – mor til barn med autisme

Ville skrive noen ord om det å være mor til et barn med autisme.

"Først av alt: vårt barn er fantastisk. Det er ikke systemet rundt.

Manglende kompetanse og forutinntatte holdninger blant barnehageansatte, lærere, rektor, bup, ppt, helsepersonell, tannlege, helsesøster, barnevern og politi. Kunne sikkert nevnt flere, men de jeg har nevnt her, har jeg personlig erfaring med å være oppgitt over. Barnet møter ikke blikket: blir nok mishandlet. Åpner ikke munnen hos tannlegen: er nok seksuelt misbrukt. Vil ikke ha lapp på et øye under synstest hos helsesøster: bekreftelse på at barnet er utrygt og her er det noe. Mestrer ikke vennskap: tilknytning er påvirket av foreldrenes manglende omsorg. Resulterte i bekymringsmeldinger til barnevern. Siden det kom flere meldinger, ble det beredskapshjem. Takk og lov kun 14 dager. Men likefullt var dette begynnelsen på 2 år under lupen. Bli kritisert. Dømt. Vurdert. Støtte var det ikke like mye å oppdrive. Hvor er rausheten? Evnen og viljen til å spørre? Lytte? Støtten? Klappet på skulderen? Forståelsen? Empatien? Viljen til å se muligheter? Støttekontakt? Avlastning? Økonomisk hjelp? Hjelp til å stable seg på bena. Daglige kamper for barnet. For funksjonsfriske søsken. For oss foreldre. Samlivet. Familielivet. Alt under en lupe med kritisk blikk fra : for det må jo være noe galt. 2 år! Det gjør noe med en. Vi har fått det noe bedre. Den ene gode, rette kom inn i vårt barn sitt liv. Den ene som så barnet, lyttet til barnet, spurte oss spørsmål og engasjerer seg på en positiv måte. Men du verden det har vært, og fortsatt er, en kamp. Kampen for livskvalitet, for barnet og oss som familie. Vi er slitne og har dårlig økonomi. Jobber for økt kunnskap, kompetanseheving og forbedring i rettigheter gjennom styreverv i autismeforeningen.

Lang vei å gå, men vi er flere som går sammen.

Takk for oppmerksomheten.

Kvinne – søster til rusavhengig bror

« Min bror er narkoman. Han har rusa seg i over 30 år.

"Jeg føler vel egentlig at livet mitt alltid har vært litt på vent. Alt har dreid seg om han.

16 år av livet sitt har han kastet bort bak murene i fengsel. De årene har vært de beste for meg. Det er nesten litt stygt å si, men da har det vært rolig. Da kan jeg puste. Da trenger jeg ikke være redd, eller på vakt hele tiden.

Jeg er den som har måttet passe på han når han har vært redd, lete etter han når vi ikke får tak i han, ringe politiet eller ambulanse når han har blitt psykotisk, og som har sluppet alt jeg har i henda hver eneste gang det har skjedd noe med han, og det har vært mye. Så mye at jeg sliter med å sove, sliter med å konsentrere meg om noe, og fungerer ofte bare på automatikk.

Det gjør vondt å se lillebroren din ødelegge seg selv, og man blir maktesløs i alt man forsøker å foreta seg for å hjelpe.

Tilslutt måtte jeg selv ha hjelp.

I behandling fikk jeg diagnosen PTSD.

Det forklarer mye av handlingsmønstrene jeg har, ting jeg gjør for at mine skal ha det bra, og være trygge.

Det å være søster til en rusavhengig er vanskelig. Det er vanskelig å få hjelp, man blir usynlig, og det er mye skam i det, men det påvirker meg ikke så mye lenger. Jeg tør å snakke om det.

Det han gjør er ikke min skyld. Selv om det mange ganger har føltes sånn.

Folk dømmer jo meg også - som søstra til han som alle er redd for, og som alltid blir psykotisk i rusa tilstand.

Det som tilslutt gjorde at det stoppet opp for meg var da mine smertestillende ble borte, da jeg etter operasjon gikk på sterke medisiner. Han hadde stjålet medisinene mine, uten å tenke på at jeg da måtte gå uten i ukesvis før jeg fikk nye. Jeg var sengeliggende i flere dager, uten å fungere.

Fant også amfetaminrester i en pose hjemme hos meg selv, der barna mine leker. Hva hvis de hade funnet den?!

Da fikk jeg nok!

Jeg har måttet velge meg selv, velge å ta avstand, og sette grenser for meg selv.

Livet er rolig nå! Han er i behandling.

Håpet er bare at det fortsetter sånn... «

Kvinne – partner som ble plutselig syk

Det å vere pårørande er noko me alle er eller kjem til å bli - i større eller mindre grad.

"Min pårøranderolle vart omtrent som kasta på meg heilt utan forvarsel. Min mann, kjærast og bestevenn vart som ved eit «knips» fullstendig pleietrengande.

Dette gjekk hardt inn på meg og eg var som i sjokktilstand. Det var som å eksistere utanfor eigen kropp. Sjokket og det påfølgande ansvaret med å vere åleine med alt som måtte ordnast og avgjerder som skulle takast var svært psykisk belastande - for ikkje å snakke om alle «kampar» mot kommunen og NAV. Heldigvis var min arbeidsgivar svært imøtekommande så eg fekk ta den tid eg trengde. Eg fekk redusert stilling slik at eg kunne ta meg mest mogeleg av mannen min, som resulterte i redusert lønn - men eg fekk noko seinare innvilga omsorgsstønad. Me fekk det til å fungere ved at eg jobba medan mannen min var på dagplass på sjukeheimen. Det var viktig for meg at mannen min kunne bu heime slik at ungane kunne ha ein følelse av familieliv. Korona gjorde at samfunnet stengde ned, og mannen min vart heime på heiltid. Sjonglering med stort ansvar heime og jobb vart etterkvart så belastande at eg sa opp jobben og lever no av omsorgsstønad - og kan, ved dagens ordning, ikkje få normalt opparbeida meg pensjonspoeng med omsorgsstønad. Samtidig; om kommunen finn på å redusere omsorgsstønaden, kva med økonomien vår då? - eller meg som deltidsarbeidssøkar?

Kvinne – datter til foreldre med demens

———————————

"Demensens Døtre

———————————

Jeg er den usynlige,

ditt støtteapparat,

fikseren av alle ting,

skjønnmaleren,

støtdemperen,

slaven din

Losseplassen for all din all angst og uro, målskiven for alle dine vanvittige mistanker, og urimelige krav Du er rasende på alt og alle, og ringer meg døgnet rundt, sint og agitert.

Min dag handler om å parere dine krakilske påfunn, bruke all min kraft på å unngå at du blir opprørt eller såret, selv om du oppfører deg motbydelig.

Ufint.

Mobbende.

Trakasserende.

Skjeller meg ut uten grunn.

Hver gang telefonen ringer går flyalarmen.

Nervesystemet mitt er frityrstekt

etter kontinuerlig kriseberedskap, uten avløsning.

24 timer i døgnet, 365 dager i året.

Ubetalt.

Nedbrutt.

Blakk.

Overarbeidet.

Og kronisk syk.

Nedlastet i krav som er umulig å levere på.

Når en oppgave er ferdig, dukker ti nye opp.

Og jeg føler meg mislykket fordi jeg ikke klarer å kompensere for alt som ikke virker lenger.

For at jeg ikke er flink nok til å sette grenser for meg selv.

Og jeg blir fylt av tristhet fordi jeg har mistet min nærmeste støttespiller i livet.

Min historie er visket ut av den grumsete råken i ditt sinn

- en slukt, hvor varme hender og gode råd kommer til kort.

Jeg vet ikke lenger hva jeg kan gjøre,

hvem jeg er,

eller hvor jeg kan søke trøst og støtte, og hylskriker i bilen hjem.

Kjører lange omveier for å bli ferdig,

før jeg kommer utmattet og forgrått inn.

Uten mat, hvile eller søvn,

til et vanskjøttet hus og hage,

og skal ta vare på meg og mine.

Jeg har ikke sett en venn på årevis,

klarer knapt å utføre jobben jeg er avhengig av, ta vare på andre, eller meg selv.

Om natten drømmer lar jeg meg gli sakte ned i dypet i en dunkelblå sjø.

Legger meg stille ned på sandbunnen

for å hvile under manetene

Jeg er ikke sikker på hvem som har det værst av oss to bortkomne barn i hvert vårt store intet:

Du eller jeg.

Vi reisende i tap.

8 mars hører vi stemmer fra kvinner(og menn) som kjemper for mange ulike saker og for bedre likestilling. Men ikke alle stemmene kommer i media og ikke alle blir hørt eller har noen til å tale sin sak.

8 mars hører vi stemmer fra kvinner(og menn) som kjemper for mange ulike saker og for bedre likestilling. Men ikke alle stemmene kommer i media og ikke alle blir hørt eller har noen til å tale sin sak.