Gratulerer med kvinnedagen – men nå er 8. mars i en ny tidsklemme!

Kvinnedagen har i Norge hatt mange forskjellige kampsaker – fra stemmerett til fri abort, fra likestilling i næringslivet til likelønn, svangerskapspermisjon, rett til heltidsstillinger og kamp mot sexisme. Mye er like viktig å løfte frem i dag. Alle saker som jenter og kvinner kjemper med i Norge og i andre land er viktig å støtte fortsatt!

Norge er et av verdens beste land å være kvinne i. Men skal vi se på 8 mars med «pårørende og familieomsorg-brillene» på, er det noe vi bør legge merke til i dagens Norge:

• Det er kvinnene som lever lengst. Derfor vil de mest sannsynlig utgjøre den største gruppen av de som yter pårørende- og familieomsorg

• Det er flest kvinner som jobber deltid – hvorfor skjer det?

• Det er behov for at alle deltar lengst mulig i arbeidslivet om vi skal opprettholde dagens velferdsordninger i takt med demografisk utvikling.

• Det blir færre arbeidstagere pr pensjonist

• Kvinner topper sykefraværsstatistikken

Ser vi på det som skjer samtidig i helse og omsorgstjenestene så er tendensen

• Mer hjemmebasert omsorg

• Knapphet på ressurser i helse og omsorgstjenester i takt med et økende behov

Kvinner tildeles færre helsetjenester til sine syke og eldre enn det menn gjør http://forskning.no/helse-aldring/2014/11/kjonn-avgjor-omsorgstilbudet

Oppsummert

Vi satser på at flest mulig av våre eldre og syke skal behandles i eller nær hjemmet, mens vi har et samfunn hvor vi oppfordrer til at færrest mulig er hjemme fordi vi må jobbe lengst mulig og mest mulig!

Er det noen som ser at dette ikke henger sammen over tid? Alle føringer sier at «pårørende er en ressurs» men hvor er planene bak? De pårørende og familiene ikke kan klare å være begge deler – både velfungerende arbeidstagere, hele mennesker med egne behov OG uformelle omsorgspersoner over lang tid! Vi blir også de nye omsorgsarbeiderne om alle som trenger det skal få nok hjelp. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Den-nye-omsorgsarbeideren-Det-er-du-det–Anita-Vatland-612728b.html

Derfor mener vi at 8. mars er i den «nye tidsklemma»!

Den typiske omsorgspersonen i dag er:

• kvinne mellom 40-60 år

• jobber hel eller deltid

• har (eller tar) hovedansvar for at familien og storfamilien fungerer

Kvinnene i den nye tidsklemma har opplevd tider med stadige forbedringer i foreldrepermisjon. Men nå – når det i Norge er behov for at familieomsorgen skal beholdes på minst 50% OG de ikke får nok tjenester til sine hjelpetrengende foreldre eller andre syke, så er det kvinnene som tar omsorgen og

• blir sykemeldt

• går ned i stillingsprosent

• sier nei til forfremmelser i jobb

• blir uføre og/eller går over på AAP

• får inntektstap i arbeid

• får inntektstap som fremtidige pensjonister.

Forbedringspotensiale

Skal vi se på virkelige forbedringer for denne etter hvert store kvinnegruppen så er det behov for:

• å få et mer pårørendevennlig arbeidsliv – at arbeidsgivere og arbeidstagere er opptatt av å legge til rette for fleksibilitet i perioder hvor det trengs

• at ledere i næringslivet ser denne store gruppen arbeidstagere og anerkjenner deres situasjon samt legger til rette for at de kommer tilbake i arbeid igjen

• IA avtaler hvor vi ikke bare ser på hvordan vi har det på jobb men minst like viktig – hva som påvirker jobben vår i livet utenfor! Der er bekymringer for eldre og syke en økende faktor

• at vi ikke kritiserer de kvinner (og menn) som tar valgene om å yte omsorg i en periode(og da jobber deltid eller går ned i stilling) fordi de faktisk gjør arbeid som storsamfunnet ellers måtte ta ansvar for

• at kvinner ikke diskrimineres i tildeling av helse og velferdstjenester fordi de er kvinner

• at avlastnings og hjelpetilbud er tilpasset i forhold til innsats man kan og vil yte

• at vi går igjennom dagens velferdsordninger også på dette området så ikke kvinnene havner i minstepensjonsfella

Omsorg er Omsorg

Nye tidsklemma krever at vi gjennomgår og tenker» Omsorg er Omsorg» i alle livsfaser:

• Tankene bak og vilkår som småbarnsforeldre må også inn i områder når de blir «foreldre til sine foreldre» eller til andre som trenger deres omsorg.

• Å gjøre det lettere å hjelpe eldre og syke er likestilling om vi gjør det like lett for en mann på 50+ å hjelpe eldre og syke som det (i teorien) var for ham da han tok pappapermisjon.

• At de som yter tjenester ser på pårørende ikke bare som en ressurs men som hele mennesker. Noen er villige til å yte omsorg og strekker seg langt. Andre klarer ikke eller bør ikke og må få hjelp til det

Forskjellssamfunn

Hvis ikke vi vil vi få et forskjellssamfunn hvor:

• ressurssterke (kvinner) kan kjøpe seg tjenester så det ikke går utover arbeidslivet, inntjening og egen helse. De har også gjerne stillinger som gjør det mulig å være fleksible med hjemmekontor og ikke fastlagt arbeidstid

• mindre ressurssterke vil ikke finne frem, ikke få nok hjelp og avlastning og vil betale med egen helse og økonomi. De kan heller ikke flekse i sitt arbeid og velger da å gå ned i stilling, blir langtidssykemeldte eller faller ut av arbeid.

• det er prisgitt hvor du jobber som gjør om du får livet som pårørende til å henge sammen – en fleksibelt innstilt arbeidsgiver eller ikke kan være forskjellen

Dette er «8 mars i den nye tidsklemma» sine utfordringer.

Gratulerer med dagen og velkommen til debatt!