Mitt nye liv og jobbliv
Min mann fikk blodpropp i venstre hjernehalvdel i februar 2015. Han var da kun 58 år gammel. Dette var en mann i full jobb, idrettsmann som aldri har røkt og som heller ikke hadde andre risikofaktorer for å få slag. Vi i familien var derfor fullstendig uforberedt på beskjeden vi fikk da han hadde falt om på vei til jobb.
Han fikk tidlig hjelp, da vi bor nær sykehuset, men det ble likevel stor skade i hjernen. Han fikk høyresidig lammelse og afasi.
Jeg klorte meg fast i jobben de første 3 måneder mens han var til rekonvalesent på døgnbasis.
Så ble han utskrevet til hjemmet som ikke var tilrettelagt, og med en kone i full jobb. Dette resulterte at jeg gikk rett i bakken. Jeg klarte ikke konsentrere meg om jobben, og ble sykemeldt.
Så begynte NAV å stille krav, dette ble en stor tilleggsbelastning, og jeg måtte bare komme meg i jobb igjen. Jeg er nå tilbake i 100% stilling.
Det burde absolutt vært en mulighet for noe redusert stilling for oss nære pårørende uten at det samtidig gikk utover, lønn, pensjonspoeng etc. Vi bruker ikke kommunens tjenester som hjemmesykepleie etc. Jeg tar den biten selv.
Livet er travelt
Totalen er travel når jeg nå må gjøre alt vi før var 2 om i hjemmet, pluss passe på alle hans avtaler i tillegg. Jobben min er ikke mindre krevende enn før, snarere tvert imot. Jeg er mer sliten, og bruker mer krefter på å gjøre det samme som før.
Jeg har heldigvis en jobb som er så fleksibel at jeg kan stikke bort på et møte, og ta tiden igjen på andre tidspunkt. Dette gjør imidlertid at det ofte blir lange dager. Det er periodevis veldig mye oppfølging som jeg må delta på, tannlege, lege, optiker etc etc. Han får ikke kjøre bil lenger, og har fortsatt bare litt språk.
Det er lett å falle utenfor det sosiale livet sammen med kolleger. Jeg lar stort sett være å ta felles lunch slik at jeg heller kan dra tidligere hjem. Jeg må avklare på forhånd om noen kan være hjemme hvis det er kurs på kveldstid, eller at kurset er andre steder i landet.
Mitt sosiale liv blir veldig innskrenket, da jobben gjør at jeg er borte så mye om dagen, at jeg må si nei til avtaler om kveldene.
Vi er i en alder at vi faller mellom alle stoler. Ikke så unge at vi kommer inn under «unge slagrammede», men for unge for pensjonister. Dette gjør at de sosiale aktivitetene innskrenkes, da vi ikke kan delta i det vi gjorde bare for et år siden.
På grunn av språkvanskene ser jeg at en del «venner» uteblir mer og mer. Dette rammer selvfølgelig meg som pårørende veldig. Livet består av jobb og «jobben» som personlig assistent.
Jeg lever for hver lille «friminutt» jeg kan få utenom dette.