Kvinnene skyves utfor stupet
"Blir den førende helse og omsorgspolitikken en medvirkende faktor til at mange kvinner jobber deltid eller redusere stilling?
Vi har hørt om ættestupet, som en fabel eller fantasi. Det er en fortelling om at samfunnet driver de eldre og arbeidsuføre utfor kanten av stupet. Eller de kaster seg selv utfor når de innser at de ikke lenger får støtte av flokken. På den måten er de ikke lenger en byrde for felleskapet
Det er grunn til å spørre seg om vi er i ferd med å drive en gruppe norske yrkesaktive kvinner utfor et «ættestup», i takt med helse og omsorgspolitikken som føres.
Nedbygging av langtidsomsorg gir nedgang av yrkesaktive kvinner
Kvinners inntreden i arbeidslivet er mer verdt enn den norske oljen sa Hadia Tajik i en konferanse i 2019 Det dokumenteres hvordan kvinners inntreden i arbeidslivet har gitt Norge mer milliarder i veksten enn fra en samlet oljeindustri. Og for å gjøre det, bygget vi opp omsorgstilbud for barn utenfor hjemmet, med barnehager, SFO og omsorgsdager for å kunne være hjemme med dem fra jobben når det trengs. På få år resulterte dette i at vi har Europas høyeste andel av kvinner i yrkesaktivitet.
Baklengs inn i utfordringsbildet
Nå bærer det fort motsatt vei. I et samfunn som endres demografisk, fra flere eldre enn unge og færre yrkesaktive, så skal de eldre og de syke raskt hjem eller raskt ut. Vi legger ned sykehjemsplasser og bygger ikke nok tilbud for en økende gruppe eldre med helseutfordringer som skal være hjemme. Det mangler helsefolk til denne politisk villede endringen, men her dundrer man på. Og peker på at pårørende må gjøre mer fremover for de er jo en ressurs, som oljen.
Hvem kompenserer når det mangler omsorgstilbud?
Jo da skjer det som ofte skjer, - kvinnene kompenserer for manglende omsorgstilbud, slik de gjorde når det ikke fantes barnepass. Mor på 92 som trenger oppfølging og ikke får nok vedtak må hjelpes. Partner som trenger 24/7 tilsyn og ikke klarer seg alene hjemme lenger. Mødre får pleiepenger for alvorlig syke barn og tar over for kommunen, som da kan la være å gi gode tilbud. Kvinnene tar igjen opp omsorgshansken og blir et bemanningsbyrå for de uløste oppgavene.
I Helsepolitisk barometer 2025 sier en av fem av de spurte at de er pårørende. Den viser at det er flest kvinner som yter pårørendeomsorg, noe som er bekreftet i nasjonale pårørendeundersøkelser.
Kvinner begår økonomisk harakiri
Det betyr at mange kvinner på grunn av pårørendeomsorgen "velger" å jobbe redusert eller at de blir sykemeldt. For dette er det bare pisk å få, for dem selv og for samfunnet. De gruppene kvinner som vi trenger i mange yrker med skift og turnus ender opp som ubetalte hjelpere i omsorgens hamsterhjul. Det koster dem selv både inntekt og pensjon for fremtiden. Og det koster samfunnet sykemeldte innbyggere eller i verste fall, at det skapes nye pasienter og flere trygdede. Det vi tror er besparing blir til kostnader andre steder.
Når skal vi innse hva vi holder på med?
Tiden er inne for å ta noen grep for dette er en lite farbar vei fremover.
Vi må tenke som for 50 år siden og gi arbeidstagere like ordninger for pårørendeomsorgen, så ikke kvinnene tar både mor og svigermor i den nye tidsklemma. Vi må også etterspørre nå at den endrede helsepolitikken belegges med kunnskap og tiltak, ikke med ønsker om bedret helseøkonomi hvor kostnadene går ut av budsjetter og over på enkeltmennesker uten løsninger.
For når vi skyver omsorgen over til familien går det ofte som det har gjort før – det er kvinnene som plukker den opp.
Befolkningen sier klart at pårørende trenger bedre ordninger
"Når salget av inkontinensprodukter for voksne blir større enn for barnebleier – ja da er det en indikator på hvor omsorgen i samfunnet er på vei.
Vi var et foregangsland på å få kvinner ut i lønnet arbeid. Nå er tiden inne for å bli et foregangsland for å beholde kvinner - og menn i arbeid, i en kraftig endret demografi hvor også arbeidskraften eldes og kommer i den nye tidsklemma.
Kun 26 % av befolkningen tror at pårørende vil bidra mer fremover. Over en tredel sier at pårørende helt sikkert vil bidra mindre. Da vil vi mangle enda flere folk i omsorgen, både den formelle og den uformelle, samtidig som vi skyver kvinner ut av arbeidslivet.
Norske kvinners bidrag til velferdssamfunnet har vært mer verdt enn oljen. Nå trenger vi fremsynte politikere som tar de grepene som trengs for å vise at de tar denne ressursen på alvor!
For skal vi ha en bærekraftig velferdsstat fremover så trengs alle kvinner i arbeid og ikke ende som ubetalte omsorgsarbeidere som skal kompensere for kutt og nedskjæringer!
Tekst: Anita Vatland ava@parorendealliansen.no
Fakta :