For pårørende  som er opptatt av kvaliteten på tjenestene og omsorgen til de sykeste eldre, så har vi ikke gode dager.

Vi vet det skjer mye bra men det topper ikke overskriftene. Det gjør historier om vanstyre med eksempler fra både Grue kommune, Kristiansund, Vågsøy og Oslo.
I Kristiansund har modige sykehjems-ansatte varslet titalls ganger om lav bemanning slik at eldre ikke ble tatt opp, fikk nok mat eller medisiner. En pårørende sa fra, og mange andre har stått frem i skjul med kritikk. I Grue har sykehjemmet over tid hatt negativ omtale. En pårørende fikk beskjed om å sette opp viltkamera. En annen ble ikke hørt da hun gjentatte ganger ba om at det ble tilkalt lege etter faren hadde falt.
I Vågsøy går man enda hardere til verks for og tar bort snoren for å ringe etter hjelp på natten. Pårørende oppdager dette og sier fra men får ikke ordentlig svar eller unnskyldning. En annen pårørende fikk skylden for at mannen hennes på sykehjemmet ikke fikk riktig hjelp da hun fant ham uten tilsyn og i koma!
I Oslo får pårørende beskjed om at de «må ha misforstått» i en prosess hvor moren dere sendes rundt mellom korttidsopphold og sykehus og dør 10 timer etter siste transportetappe.
Fylkeslegene er koblet inn og har kommet med sterk kritikk. Politikere og administrasjon sier at de ikke visste og at de nå vil gå i seg selv.

Det beklages og beklages men er det nok?

Respektløs vilje til å lytte

Symptomatisk for oss som har fulgt slike saker over år er kommunale politikere og ledelse med manglende vilje til å ville lytte til ansatte og pårørende!

Dette er uavhengig av fargen på politisk ledelse i kommunen. Så da snakker vi vel egentlig om ukultur som er grunnlag for at man ikke lytter til ansatte og pårørende, som sier fra om vanstyre overfor syke eldre? La oss kalle en spade for en spade og ta tak i det!
Ansatte skal lage avviksmeldinger om uforsvarlig drift og hva konsekvenser av kutt medfører. Det må bli hørt og tatt på alvor. Politikerne kan ikke lenger velge å overhøre hva som rapporteres om dette. Pårørendealliansen står side om side med ansatte og fagforeninger som kjemper mot uforsvarlige kutt som gir uverdige tilbud. Ledere har et ansvar for å ta dette videre.
Pårørende som vil si fra derimot, må i dag helst komme seg i media. På veien dit føler de seg brysomme, utsatt for mistenkeliggjøring, ansett som masete, latterliggjort og ikke snakket sant til. Har de faglig kompetanse selv som helsepersonell så blir ikke det vurdert.

Pårørende er uten stemme
800 000 er i en pårørendesituasjon og de bidrar med nær halvparten av omsorgen til syke og eldre. I reformen «Leve hele livet» omtales pårørende som en ressurs som kan bidra med mye, og som trenger informasjon, veiledning og støtte. Det er ikke måte på hvordan de verdsettes i kommunene når de trår til og hjelper til med alt det de gjør, særlig for alle som er hjemmeboende. Men det de også trenger, er å bli lyttet til og ha mulighet for egen medvirkning, uten å måtte gå frem individuelt.
Derfor må vi nå gi pårørende demokratiske steder å henvende seg til.

Enkle tiltak kan iverksettes
Hvis Eldreministeren virkelig vil ta tak for å få bort ukultur innen eldreomsorg, kan hun gjøre noen grep:
Det første er å tydeliggjøre at ansatte som varsler skal bli hørt og at å lytte til dem er et ansvar som lokal ledelse og politikere har. Vi trenger ansatte og ledere som har lojaliteten sin hos pasienter og beboere, ikke til kommunens sparetiltak. De må få si fra når de ser at det som skjer er uforsvarlig.

Riksrevisjonens undersøkelse om tilgjengelighet og kvalitet i eldreomsorgen peker på hvor viktig det er å ha ledere som forstår eldre sine behov for helse og omsorgstjenester. Det slike ledere signaliserer ut i tjenestene fanger de ansatte opp og tar med seg i sitt arbeid. Vi trenger modige og kompetente ledere, ikke nikkedukker for ukultur.
Det andre er å gi pårørende en formell stemme inn i tjenestene, uten at de må stå frem alene og kjenne frykt for å si fra!
Sånn skal det ikke være for voksne folk. Det kan gjøres ved å opprette Pårørendeutvalg på sykehjem, som velges blant de pårørende og opererer som FAU gjør på skolene. Da kan man som pårørende si fra via representanter og Pårørendeutvalget tar jevnlige møter med ledelse og politikere på vegne av alle beboerne. Det er demokrati og kvalitetssikring i ett! For hjemmetjenester og omsorgsboliger kan man via etablerte råd eller utvalg eller organisasjoner få en eller flere faste pårørenderepresentanter.
Riksrevisjonene rapport påpeker at man i eldreomsorgen mangler kvalitetsindikatorer. Mange syke eldre mangler evnen til å snakke egen sak. Da må man lytte til pårørendes innspill.

Pårørendealliansen mener dette vil være tydelig signaler til støtte for målsetningene som er lagt i «Leve hele livet». Gi pårørende en stemme når de har en så klar plass som ressurs i reformen! De endringer man ønsker å få til med denne reformen er viktige og da må alle parter bli hørt for at alle blir i stand til å «Levere hele livet – livet ut»

 

https://www.nrk.no/sognogfjordane/slik-fann-brit-alarmsnora-til-mora-_91_-frakopla-1.14460185?fbclid=IwAR29OaodmcgPmTfJqwe3hkJdvFDzwxPOYJj6wDr9S7Sl4SWXcx6G-zRwFVo

https://www.nrk.no/ho/vurderer-mistillitsforslag-mot-omstridt-radmann-1.14438984https://www.nrk.no/mr/pleiarane-ved-kringsja-sykehjem-i-kristiansund-skal-ha-varsla-om-at-dei-ikkje-hadde-tid-til-a-gje-1.14378440

https://akersposten.no/nyheter/dodssyke-gudrun-78-matte-flytte-fra-ullerntunet-dode-10-timer-senere-pa-valerenga/19.3367?fbclid=IwAR0KwtY0H6CjZQNMZ2djUU6HqJfw7RgnkQPms2-PGXtGLCdBUkBOZfNcVXw