Pårørendevennlig arbeidsplass – koster mest velvilje?

Her er min historie:

Min mann fikk hjerneblødning i april 2015 bare 39 år gammel. Jeg var 37 år gammel jobbet som lærer ved X skule og hadde omsorg for 4 barn. Utfallene etter blødningene ble mange og komplekse. I samråd med lege ble jeg sykemeldt for å kunne bistå min mann og våre barn. Legen mente det ville være hensiktsmessig ettersom jobben min ville bli ekstremt byrdefull og krevende og utgjøre en meget stor slitasje på meg.

Jeg er nå tilbake i jobb. Det har vært en lang prosess da arbeidsplassen min ikke forholder seg til min hjemmesituasjon. Jeg har valgt å gå 50% frem til sommeren for å kunne bistå min mann som verken kan snakke eller komme seg noen sted på egenhånd i tillegg til å kunne følge opp barna med tannlege OL, lekser, aktiviteter og møter.

På 50% går jeg 4 dager i uken. Jeg har bedt dem om å få en kjernetid for å verne morgener og ettermiddag. Det fikk jeg ikke. Jeg har spurt om det er mulig å få søkt om velferdsdager/permisjon til høsten for å ivareta hans behov mht lege osv. Da fikk jeg beskjed om å søke når behovet meldte seg men er jeg i 100% jobb så er jeg det og da skal det ikke tas hensyn. Jeg har spurt om det er mulighet for å lage en individuell arbeidstidsavtale til høsten slik at jeg klarer å stå løpet ut. Viljen til det er ikke særlig fremtredende.

 

Her om dagen søkte jeg meg fri 2 timer for å stå på stand til LHL hjerneslag Rogaland den 15.juni. Tilbakemeldingen er at jeg får fri uten lønn men at ikke er noen selvfølge da jeg skal være på jobb når jeg skal og at det i fremtiden ikke bar selvsagt at jeg ville få fri til lignende saker.

Jeg er overveldet! I dag skulle min mann på sykkeldag i en annen by. Ikke har jeg rett på fri, ikke dekker kommunen eller pasientreiser transporten frem og tilbake og ikke er han i stand til må klare seg på egenhånd.

Det er så og si umulig å klare denne oppgaven med alle utfordringene. I vår aldersgruppen skiller 99,5% i løpet av fem år. Jeg må jobbe da vi også trenger å følge våre barn opp og å betale regningene. I tillegg til at jeg sørger for å koordinere alle hans behov og tjenester.

Jeg håper at dette vil være nyttig i deres arbeid.
Pårørendealliansens kommentar

Å  tilrettelegge for arbeidstakere som har omsorg for andre enn små barn er også et arbeidsgiver og lederansvar. Den enkleste utveien er å IKKE gjøre noe og la det gå i sykemelding etter sykemelding. Den mer krevende men minst kostbare? er å sette seg ned med arbeidstakeren det gjelder og ta samtale: Hvordan kan vi hjelpe deg i denne situasjonen? Hva trenger du fra oss for å kunne jobbe noe- av og til – i perioder. Hvilken fleksibilitet er viktig? Hvordan tror du dette blir fremover? Denne samtalen på leder og mellomleder nivå skaper en god ramme og gir signaler til den pårørende at arbeidsplassen er med på veien for å ta tilbake en nye hverdag for familier som er rammet av sykdom på ulike måter!

 

Dette og mye mer er viktig å få opp på veien til et mer pårørendevennlig arbeidsliv. Arbeidsgiver betaler uansett for fraværet de første 16 dagene, siden tar Staten over. Men den største kostnadene betaler den pårørende i form av ytapt tilhørighet til en jobb de gjerne vil bejolde, svekket økonomi, dårligere pensjon og redsel for å falle utenom arbeidslivet helt.

 

Det har vi som storsamfunn en plikt til å ta oss av!

Et svar

  1. Anne Margrethe Ekren
    | Svar

    Skolesystemet er påvist ( har jeg hørt ) et av de vanskeligste systemene å havne i uføre i, det gjelde en selv som syk eller som pårørende.
    Det er også min erfaring. Det var som en av mine tidligere kollegaer sa: «Gjør du mindre eller blir borte blir det mer på meg». Og det er dessverre langt på vei sant. Da jeg selv ble syk, endte det til slutt med en uførepensjon. I dag kan jeg være glad for det, da min mann trenger bistand i sitt liv, og mitt liv går litt sent.

    Å være lærer, småbarnsforeldre og pårørende er å være i en kontinuerlig arbeidsprosess hvor muligheten for å slappe av rett og slett ikke er tilstede. Ingen kan klare et slikt arbeidspress i lengden. En dag sier det pang – rett og slett fordi ens egen kropp ikke klarer mer. Det er ingen tjent med. Tenk forebyggende, og krev den støtten du trenger. Men fokuser den mot deg selv, og det forbilde du kan være for andre som må lære å leve livet med sårbarheter. Fortell at ditt liv krever organisasjon støtte og fellesskap og at dere har rett på livsgleder. Du er en rik ressurs, med livserfaringer skolesystemet trenger.

Legg igjen et svar