Velferdsstaten gambler på pårørendes innsats

Velferdsstaten gambler på pårørendes innsats

publisert i Fra media, Omsorg | 0

Kommentaren «Usynlig omsorg må bli synlig» av Helene Skjeggestad 26.20.16 i Aftenposten er god. I den forteller hun om sin redsel for å bli den pårørende som hjelper de som før hjalp oss – våre eldre, og hva denne omsorgen betyr og innebærer for samfunnet.

Det alvoret begynner å gå opp for flere som er og blir pårørende til eldre. Det er en pårørendesituasjon mange ser komme.

Jeg vil gjerne legge til at i den store gruppen av pårørende finnes det også mange andre:

  • de som blir foreldre og pårørende i samme øyeblikk,
  • de som får livet forandret etter ulykker eller en alvorlig diagnose,
  • de som lever med kjære i rus og psykiske problemer
  • og andre forhold som påvirker så pårørende må trå til.

Det er mange som lever hele eller deler av livet sitt i «limbo» mellom sin omsorg og det å prøve og leve normalt.

Velferdssamfunnet vårt slik det er i dag med voksne i arbeid er ikke godt nok «rigget» for pårørende og familieomsorg.

Hvis den kommunale omsorgen svikter er det oftest ingen hjemme da begge er i arbeid. Det betyr at vi som arbeidstagere må «ordne oss» slik at vi får det til. Mange klarer det fint en stund og noen klarer det lenge.

Men tegn tyder på at vi har en jobb å gjøre på tvers av flere sektorer enn helse og omsorg for å få til gode løsninger og en rød tråd. Og vi trenger å ta noen debatter på veien.

Debattene

Debattene vi må synliggjøre for å beholde den usynlige omsorgen er flere

Vi behandles helt forskjellig ut fra hvor vi bor

Det må ikke være avhengig av postnummer eller økonomi hva slags tilbud pårørende tilbys av hjelp, avlastning, veiledning, informasjon og støtte. Kommunenes 428 totalt ulike tilbud gir helt uforutsigbare løp for pårørende og familie til noen med samme diagnoser eller tilstand. Noen må slåss for hver minste ting, andre steder går det lettere. Ulikhetene må bli mindre og rettigheter samles i klare lovverk.

Vi behandles forskjellig ut fra kjønn

Omsorg og hjelp som tilbys har også et likestillingsperspektiv. Det er vist at kvinner (døtre, koner, mødre) får dårligere tilbud enn menn (sønner, fedre, ektemenn) til de som de søker hjelp for. Menn sier høyere fra og får mer. Her må vi se på hvorfor og lære kvinnene til å være tydeligere.

Kombinasjon uformell omsorg og arbeidsliv

Vi skal fortsette å arbeide og stå i arbeid. Da trenger vi velferdspermisjoner som er «livsfasetilpasset», ikke bare for småbarnsforeldre, men for «pårørendeperioder» må tilbys pårørende i arbeid.

I dag er det ofte slik at en sykemelding er løsningen for å få den «nye tidsklemma» til å gå opp. DET er et paradoks at vi sykemelder friske mennesker som i utgangspunktet vil hjelpe til rundt de som ER syke.

I et samfunn med 2 i jobb må vi ta denne debatten og partene i arbeidslivet må på banen for å ordne opp så vi kan få et pårøreendevennlig arbeidsliv.

Solidaritet over ulike sektorer i arbeidslivet

I mange yrker er det ikke lett å kombinere pårørendeomsorg med skiftarbeid eller turnus. Du kan ikke ha hjemmekontor eller fleksitid og sy sammen egen hverdag. Paradokset er at mange i ofte typiske kvinneyrker også jobber deltid og bidrar på sine «fridager» med omsorg – passer barn og hjelper eldre. Om disse ikke får gode nok offentlige omsorgstilbud kan det være at stillingsreduksjon eller å slutte helt i arbeid blir et reelt valg. Da blir det også dårligere pensjon.

Det er på tide at vi anerkjenner at her er det utfordringer. Da må vi stå sammen på tvers av arbeidslivet og med pårørende som yter viktig ubetalt omsorg uansett hvor man jobber. Her utfordrer jeg til debatt!

Pårørendes usynlige omsorg er på spill

Dette er noen av spørsmålene som er «usynlige» og som griper over flere sektorer. Det er en oppgave som mange må ta på alvor, ikke bare i pasientorganisasjoner og i noen fagmiljøer som nå.

Vi pårørende har ingen fagforening. De har ingen som roper om HMS, pensjonsalder, streik eller dårlig økonomi. Hadde vi hatt det ville ramaskrikene vært mange og protestene høye. Det er dette gamblingen ligger i – at vi ikke samler oss og sier fra om at vi vil ha en helhetlig støtte og møtes med at samfunnet er en ressurs for oss!

Derfor må vi selv samle oss og ta debatten inn i de fora og arenaer de hører hjemme. Om vi pårørende også går dukken av å være de som yter usynlig omsorg – ja da har vi virkelig et problem.

Å være pårørende er ingen diagnose. Velferdsstaten må bidra til at vi heller ikke blir en av de som trenger usynlig omsorg.

Det er på høy tid at familiens «usynlige omsorg» blir synlig.

Les kommentaren til Helene Skjeggestad – Kilde: De pårørende redder den norske velferdsstaten. Men de får ikke den støtten de trenger.

Legg igjen et svar